ØYHOPPING PÅ AZORENE

Fjorten dager i helvete

En sann komisk tragedie

av Jan Clementz

Innledning

Da jeg fylte sekstito år i november 2007 hadde jeg vært plaget av psoriasisreumatisme siden 1960, i 47 år. Jeg merket plagen første gang da jeg hjalp mora mi med å riste ryer. Smertene hugg i venstre skulder ved første risting, og varte i mange uker.

Ettersom årene gikk spredt lidelsen seg i muskler og ledd, og jeg ble stivere. Og fra høsten 1970 verket kroppen dag og natt i en uke når væromslag kom.

Når væromslaget kom måtte jeg legge meg på gulvet foran panelovnen og riste og skjelve i en uke mens svetten rant. - og jeg gikk ned fem kilo. Det var bare om sommeren jeg var smertefri.

Hvorfor jeg ville til Azorene på øyhopping var ikke tilfeldig. Da jeg som dekksgutt ombord på m/t Tank Monarch den 10. januar 1961 seilt mellom Azorene på vei fra Tønsberg til Karibien opplevde jeg hvor fint klima passet meg.

Da vi la ut fra Tønsberg 5. januar var det tjuefem kuldegrader, og en halv meter tykk stålis ved Kaldnes mekaniske, og en isbryter måtte lage råk helt ut i Skagerak.

Det jeg likte beste om sommeren var å klatre i fjell og trær. Og da vi fem dager senere seilte mellom Azoreøyene, som er grønn av busker og trær helt til toppen, var det 25 varmegrader og vindstille, og Atlanterhavet som et speil.

Hadde jeg visst at vi skulle passere så nærme et paradis, hadde jeg tatt en redningsvest og hoppet i havet, og svømt i land. Og siden glemte jeg aldri hvor fint det var på Azorene når det var vinter i Norge.

Da jeg 47 år senere, i 2007, ble oppmerksom på det var billige charterturer til Azorene uten hotellopphold var jeg 62 år og førtidspensjonert sjømann og industriarbeider, og bestemte jeg meg for å dra dit på øyhopping av medisinske grunner.

Jeg overbeviste kona om hvor fint fjorten dager med øyhopping i varmen og sola ville være for meg, og kjøpte tur/retur billett uten hotell, fjellsandaler, to-manns telt, sovepose, overlevelsekniv og et kompass.

1. dag

Jeg tror jeg var den eneste som skulle på øyhopping, for da vi landet på Sao Miguel gikk alle, unntatt meg inn i en ventende buss.

Jeg hadde fått utlevert en guide da jeg kjøpte billetten, og så på kartet at nærmeste by, Puenta Delgada som var hovedstaden på Azorene bare lå noen få kilometer fra flyplassen ville jeg ikke ta taxi, fordi jeg ville oppleve Azorene slik oppdagerne hadde gjort det.

Da jeg gikk kom det en regnskur, og jeg ville slå opp teltet. Men veien var sprengt loddrett ut av vulkanen langs med Atlanterhavet, og kanten var over fem meter høy.

Da jeg nærmet meg byen sluttet det å regne, og jeg gikk oppover i naturen for å slå opp teltet. Men terrenget var for bratt, og jeg vasset i vann og søle mellom steiner, trær og busker og kunne ikke finne et eneste lite flatt sted, og gikk inn i byen.

Puenta Delgada er en liten by. Det går en gate langs havna, og et par parallellgater bak, og noen tverrgater oppover vulkanen.

Jeg kjøpte mat og drikke, en propanbrenner og en turkjele, og satte meg på en benk i en oval park to hundre meter ovenfor sentrum og spiste før jeg fortsatte letingen etter teltplass.

I en tverrgate som fortatte oppover vulkanen var det en sidevei til høyre mellom to høye steinmurer. På høyre side var en flat plass på ti ganger tjuve meter overgrodde med store rosebusker, og jeg gikk inn bak buskene ,og langs steinmuren og kikket.

Det var flatt og tørt der, fordi steinmuren skygget for regnet, og rosebuskene sugde opp alt regnet som kom. Det eneste problemet var rotstammene og greinene med skarpe tornene.

Jeg tok overlevelsekniven og sagde av stammene nede i mulden, og greinene som sto i veien og satte opp teltet, og la meg fornøyd.

Jeg sovnet straks, men våknet da spisse steiner stakk opp av mulden og stakk meg i korsryggen, og måtte stå opp og fjerne dem. Og da jeg senere sto opp var jeg sår i korsryggen.

2. dag

Jeg ville undersøke Sao Miguel, og gjemte sekken og soveposen.

inne mellom buskene, og kastete blader og muld over så ingen skulle se dem mens jeg var på oppdagelses tur.

Jeg tråklet sentrum, og i en av sidegatene hvor det var en kirke satt noen tiggere på trappa og tigget penger. Og lengst øst på havna oppdaget jeg busstasjonen, og tenkte å ta en tur rundt øya, men den siste buss hadde gått.

Jeg handlet mat og vann på veien til teltet, men ble stoppet av en uniformert vaktmann som stengte veien med en dobbel jernport og låste med hengelås. Da jeg sa jeg skulle inn, pekte vakta på et skilt på porten med bilde av en hest hvor det sto at dyreklinikken var stengte for dagen, og ba meg komme tilbake neste dag. Da snudde jeg og gikk ned mot byen.

Jernporten var todelt, og hengslet til jernstolper. På venstre side var stolpen boltet til steinmuren, og på høyre side gikk det et gjerde fram til steinmuren laget av tre og en halv meter høye jernstenger med spydspisser som sto med 15 centimeters mellomrom murt fast i en kant nede, og sveiset sammen med en tverrligger oppe, og boltet til steinmuren.

Jeg tenkte det måte være en lettere måte å komme inn på, og la matposen i hjørnet mellom jerngjerdet og steinmuren, og gikk oppover en grusvei på utsiden av steinmuren og kikket. Hundre oppe i veien sto det en transformatorstasjon bak et to og et halvt meter høyt nettinggjerde med tre rekker piggtråd foran stein-muren.

På venstre side av transformatorstasjonen var det murt opp en vegg på innsiden av nettinggjerdet som fortsatte bort til steinmuren. Det så ut som jeg kunne klatre over steinmuren der.

Det var ingen trafikk, og mot byen vokste det busker og trær.

Jeg fant en avsagd grein ved veien og stakk ned i grusen og opp foran gjerdet. Når jeg sto på den fikk jeg godt tak øverst på gjerdestolpen og trakk meg opp, og slengte høyrebeinet over piggtråden og vred meg over, og spaserte på murkanten bort til steinmuren.

Den siste stolpen sto inntil steingjerdet, og når jeg sto på den fikk jeg godt tak rundt kanten på steinmuren. - Jeg ble litt usikker på om muren ville tåle vekta på hundre kilo da jeg trakk meg opp, men den holdt, og jeg satte meg på kanten, og kikket ned i dyreklinikken.

Dyreklinikken var en rekke enetasjes mursteinshus som buet mot høyre og oppover langs veien. Foran veien var det en rekke løvtrær, og mellom trærne og steinmuren var det en tredve meter lang og ti meter bred plan plen med noen busker. Og nærmest, mellom plenen og steinmuren var det et kullsvart blomsterbed uten blomster.

Det var ingen vaktmann å se, og jeg hang meg ned etter armene, og tenkte at dette skulle gå bra, og slapp taket og landet med et høyt plask i tjuve centimeter dyp søle over stengrunn så spruten sto.

Jeg tenkte vaktmannen kunne ha hørt plasket, og huket meg.

ned bak den nærmeste busken, og kikket mellom bladene da byksende vaktmannen fram fra buskene nede i veien, og stanset og kikket rett på meg. men han så meg ikke, og fortsatte oppover veien med bestemte skritt, og forsvant bak busker og trær.

Jeg ventet tjuve sekunder før jeg skyndte meg over plenen, og over veien, og ned forbi rosebuskene og nappet med meg matosen, og stanset ved teltet, og roet meg da jeg forsto at vaktmannen ikke hadde sett meg.

3. dag

Neste dag pakket jeg sammen og ville dra til nærmeste øy med første ferge. Da jeg gikk merket jeg at sandalene ikke satt fast. Og oppdaget at tornene hadde kappet av noen sømmer, og at sålene gapte foran.

Jeg satte meg på benken i parken og spiste, og leste i brosjyren at de høye steinmurene var laget for å beskyttet ananas og frukthagene mot vind, - at det ikke var kriminalitet på Azorene, og hvor reisebyrået lå.

Jeg gikk til reisebyrådet og spurte når fergene gikk, og fikk vite at det ikke gikk ferger. Det gikk bare fly, og prisen var utrolig høy.

Deretter gikk jeg til havna for å se etter fritidsbåter jeg kunne haike med. Men der var det ikke en eneste båt, bortsett fra to fiskebåter ute ved moloen.

Jeg ville leie en sykkel, men det var ingen sykkelbutikk i byen. Og når jeg tenkte etter hadde jeg ikke sett en eneste sykkel siden jeg kom.

Jeg tvilte på om jeg skulle greie å finne en teltplass, og begynte å se etter en ulåst bod, eller et fraflyttet hus samtidig.

I en sving vest på øya lå det noen småhus. Og da jeg kikket etter en ulåst bod oppdaget jeg en slank pen dame på den andre siden av veien som feide på gårdsplassen. Hun så meg, og feide på en feminin måte.

Jeg gikk noen hundre meter oppover før jeg gikk tilbake. Og på veien ned stanset jeg utenfor huset hennes, og ventet litt på at hun skulle komme ut. - Jeg ville spørre henne om hun ville bli med på kafe, og spandere en kopp kaffe på henne, - og kanskje flytte inn.

Men hun kom aldri ut, og jeg fortsatte nedover. Og hundre meter nedenfor holdt jeg på å bli drept av en stor kassebil med utstående speil. Den kom i stor fart, og fortauet var bare en halvmeter bredt.

Men jeg så den, og rakk å bøye meg til siden før sidespeilet hadde truffet meg midt i skallen.

I vestenden av byen oppdaget jeg fengselet. Det var bygget av mørk lavastein og hadde tre celler med firkantede små vinduer i andre etasje med to jernstenger i kryss, og ring rundt midten.

Til venstre for fengslet oppdaget jeg en bakke jeg aldri hadde sett eller hørt maken til. Bakken var bratt og laget av gjentakende rekker seks trinn foran to meter dype avsatser.

Jeg forsto ikke hvorfor bakken var laget slik før jeg oppdaget et skilt med bilde av en hest stående på en avsats med en vogn etter seg seg på avsatsen under.

Jeg gikk opp hestebakken og hundre meter oppover. Det var hogstfelt på begge sider av veien som var fulle av stubber og busker og steiner. På venstre side var det en enebolig hvor de som bodde der hadde låst uthuset med en hengelås.

Det siste stedet jeg undersøkte var en blindvei bak den ovale parken. Det gikk noen trapper dit, og da jeg kom opp oppdaget jeg en velholdt villa på høyre side hor jeg antok at det ikke bodde noen, - og to villaer på venstre side lengre borte.

I det første lyste det i vinduene, og en personbil sto parkert i innkjørselen. Men den andre villaen, som hadde en enorm parabolantenne på taket så fraflyttet ut. Den hadde overgrodd plen og vinduene i andre etasje stående vidåpne.

Foran, og på høyre side var det lave steingjerder med busker bak. Og i hjørnet, der en vei nedenfra fortsatte oppover, var det en innkjørsel med dobbel jernport med den høyre delen åpen. Og mot grensen til nabovillaen var det trær og busker.

Jeg gikk inn porten og fram til hjørne på villaen og ned en bakke langs endeveggen hvor det var et vindfang med trapp på baksiden opp til en igjenspikret dør.

Mellom villaen og et par meter høyt tregjerde som gikk parallelt med villaen var det en gårdsplass og et drivhus, og en murtrapp opp til plenen hvor det var et overfullt svømmebasseng. Og langs bakveggen på villaen grodde det slyngplanter opp over taket.

Jeg brukte saga på overlevelseskniven og bakket ut spikrene i døra, og gikk inn i vindfanget og inn døra til villaen som sto åpen.

Da jeg gikk inn ble jeg veldig overrasket. Det var ikke en villa, men en festsal fra kjelleren og opp til taket i andre etasje. Og på gulvet i festsalen lå knuste bord og stoler slengt omkring.

Der jeg kom inn var det en tre meter bred balkong med rekkverk og en bred trapp ned til festsalen på venstre side, og en smal trapp opp på høyre side til andre etasjen hvor det var en smal balkong og noen åpne dører.

Jeg gikk først ned i festsalen. Gulvet var fuktig og skittent, og det luktet innestengt. Under balkongen hvor det hadde vært garderobe og toaletter og vaskerom vart det svart av sopp. Og under balkongen og rommene i andre etasjen hadde det vært en restaurant og penteri.

Festsalen, medregnet balkongen var tolv meter bred og femogtjue meter lang. Endeveggen, og fem meter av sideveggene hadde panel som var flekket av svart sopp fra gulvet og oppover, og gulvteppet var vått. Og jeg ville ikke bo i festsalen.

I andre etasjen var det fire rom etter hverandre. Døren til det første sto lukket og ulåst og hadde tørt gulvteppe og åpent dobbeltvindu, og frisk luft.

I de tre neste rommene var mindre og dørene og vinduene sto åpne, og gulvteppene var våte og skitne. Verst var det i det siste rommet. Der var gulvet svarte av sopp og hauger med flaggermus-skitt. - Balkongen og rekkverket som stoppet fem meter fra endeveggen var råttent og rekkverket hadde falt ned.

Jeg flyttet inn i det første rommet med fisk luft. - Glasset i det høyre vinduet var knust, men det gjorde ingen ting for var det grodde tett med slyngplanter på utsiden.

Jeg hentet en stol med tre bein i festsalen, og satte meg fornøyd i hjørnet ved slyngplantene.

Men jeg var ennå sår i ryggen etter å ha ligget på de spisse steinene bak rosebuskene. Og da jeg skulle legge meg greide jeg ikke å bøye meg ned ute på gulvet, og måtte holde meg i dørhåndtaket og slippe meg på gulvet.

Jeg brukte teltet som liggeunderlag og la meg til å sove i soveposen. Men jeg fikk ikke sove fordi døren var ulåst, og gikk ned i festsalen og hente en stolrygg som jeg spente fast under dørhåndtaket.

Ute på natta ble jeg vekket av høyt ljomende bråk på utsiden, og fikk ikke sove. Og da jeg kikket ut når det lysnet oppdaget at det var mengder med frosker som hoppet i grasset og svømte i svømmebassenget som kvekket.

Jeg ville lukke vinduene for å slippe bråket fra froskene, men en slyngplante hadde vokst rundt midtstolpen. Jeg sagde den av, og lukket vinduet. Det hjalp mye mer enn jeg hadde trodd, og jeg fikk sove.

4. dag

Ute på formiddagen leste jeg i guiden at det var et berømt Zoologisk museum, og en Botanisk hage i byen. Engelske botanikere hadde brukt Sao Miguel som forsøksstasjon for vekster de hadde med på seilskip fra tropene. - Overleve vekstene på Sao Miguel kunne de overleve i England også.

Jeg bestemte meg for å gå til Det zoologiske museet, og gjemte ryggsekken og soveposen mellom stoler og bord nede i festsalen, og la pengene i passet.

Jeg trodde det var et paradis for fugler og dyr på Azorene, og ble forskrekket over alle de forskjellige fuglene som hadde dødd ut etter at oppdagerne kom. Montrene var fulle av utdødde fugler. Og når jeg tenkte etter hadde jeg ikke sett en eneste fugl, eller hørt et eneste fuglpip siden jeg kom.

Pattedyr større enn en liten mår hadde det ikke vært på Azorene da oppdagerne kom. Men fisk og sjødyr var det tilsvarende mange av.

Det var langt å bære vann fra butikken til villaen, og da jeg kom tilbake fra Det zoologiske museet undersøke jeg om det var en utekran i den velstelte tomme villaen, og fant en kran med vann i på hjørnet på garasjen bak villaen, og fylte opp to femliters vannkanner.

Da jeg senere gikk til byen var jeg innom villaen og drakk vann, og gikk forbi terrassen på framsiden og over plenen. Da oppdaget jeg en gruppe bananplanter som sto nede i et fem meter dypt søkk og hadde små gule bananer. Men de var harde og tørre, og smakte ikke godt.

5. dag

Neste dag tok jeg turen til Den botaniske hagen, og ble overasket over at det var vaktbu i porten med uniformert vaktmann, og at hagen var inngjerdet med et to og en halv meter høyt nettinggjerde med tre piggtrådrekker.

Jeg gikk omkring og kikket på planter, busker og trær en times tid, og ble så tungpusten at jeg måtte legge meg på en benk for å hvile. Da kom vaktmannen og ba om passet mitt, og sa jeg måtte bli med ham.

Jeg gjorde som han sa. Og nede ved porten ba han meg vente på utsiden. Da jeg hadde stått der i ti minutter kjørte to svarte blankpolerte biler inn porten, og ut igjen tjuve minutter senere.

Da vinket vaktmannen på meg, og ga meg passet. Jeg spurte ham om bilene, og da forklarte han at det var ordføreren på Azorene og noen engelske gjester som hadde vært på besøk.

Da jeg gikk tilbake til villaen åpnet jeg passet, og ble glad da jeg så at pengene mine lå der.

6. dag

Jeg var en uke siden jeg hadde vasket meg og jeg hadde blitt ganske skitten og trengte en dusj og å vaske klærne. I guiden fant jeg ut hvor Svømmebassenget var og kjøpte såpe og gikk dit.

Døra inn til Svømmebassenget sto åpen og sola skinte fra skyfri himmel og det var 25 varmegrader og vindstille. Det kostet ingen ting å komme inn. Vakta i resepsjonen bare kikka på meg da jeg gikk inn.

Jeg gikk gjennom bygning og kom til et svømmebasseng hvor det var linet opp solsenger. Det var bare meg som var der, og jeg fikk lyst til å hoppe ut i bassenget. Men da jeg så at vannet kom inn fra Atlanterhavet gjennom en åpning i kanten mista jeg lysta.

Jeg fant dusjen og vasken i bygningen, og oppdaget at det ikke var varmtvann og måtte dusj og vaske klærne i kaldt vann. Etterpå tok jeg på meg klærne og gikk en tur langs Atlanterhavet mens de tørka.

Veien var krokete og smal. Når det kom en bil måtte jeg gå ut av veien. Og etter en times tid måtte jeg stoppet da jeg oppdaget en femten meter høy palme som sto midt ute på en myr og var overgrodd av slyngplanter og tre-fire meter i diameter.

En halvtime senere kom jeg til en sidevei som svingte mot Atlanterhavet. Jeg fulgte veien for å se hvor den gikk, men stoppe da den stupte ned en mørk tunnel fareskilt med utropstegn hvor det sto at det var 45 graders stigning.

Jeg ville ikke gå ned i tunnelen fordi jeg ikke visste hva som skjulte seg der nede. Og fordi jeg ikke ville ødelegge sandalene, og kanskje ikke klare å komme opp igjen.

Jeg gikk tilbake til byen og satt meg på en kafe, og kikket på TV-fotball til det stengte. Og da jeg gikk tilbake til villaen for å legge meg oppdaget jeg en som sov på gulvet i en telefonkiosk.

7. dag

Neste dag gikk jeg ut på molen for å se på en fiskebåt som lå der, og oppdaget en vannslange som hang rundt skutesida og sprutet vannstråler opp av små hull med halvmeters mellomrom.

På dekket bak styrehuset på babord side, oppdaget jeg en firkantet tusenliters plastikktank med hull på toppen hvor det svømte småfisk. Og på akterdekket lå tjukke fiskestenger med kraftige snører og store kroker bundet fast til forskjellig utstyr.

På veien tilbake oppdaget jeg at det foregikk tunfiskauksjon i fiskehallen, og gikk inn og kikket. 2-3 meter lange tunfisker som lå på paller ble dradd ut på gulvet og veltet av med jernkroker, og bløgget og sløyet med kniver på lange skaft.

Blod og innvoller som veltet ut og ble spylt ned i en sjakt, og tunfiskene ble slept inn på en vekt som felt ned i gulvet, og ble veid og solgt.

Etter å ha besøkt moloen gikk jeg til villaen og spiste før jeg gikk til byen for se mer TV-fotball. På veien gikk jeg innom villaen og drakk av springen, og gikk over plenen da jeg hørte jeg et forferdelig hysterisk skrik.

Da jeg snudde meg og kikket oppdaget jeg at det var en naken dame bak terrassedøren som stirret på meg og skrek hysterisk. Jeg skyndte meg ut på veien, og gikk rolig mot villaen.

Det tok ikke mer enn femten sekunder fra hun skrek til jeg hørte politisirener som nærmet seg. Jeg skynde meg inn porten ,og kastet meg ned ved buskene, og krabbet i bedet helt fram til vindfanget, og skynde meg opp på rommet.

Jeg så skinnet fra blålysene i vinduet, og pakket sammen alt og gjemte det nede i festsalen mellom stoler og bord, og sto ved vinduet klar til å klatre ned i slyngplantene.

Men det kom ingen, og jeg tenkte hun bodde alene og var hysterisk, og hadde forklart politiet at hun hadde trykket på en alarmknappen fordi hun hadde sett så en fremmed mann med lang hestehale utenfor terrassedøren, og at politiet hadde beroliget henne.

8. dag

Jeg følte meg og mer sliten for hver dag, og tenkte det var best å flytte til et hotell. Jeg tenkte grunnen til at jeg stadig ble mer og mer sliten ikke skyldes at jeg var stiv i korsryggen etter å ha ligget på alle de spisse steinene, eller reumatisme, men at lufta i rommet var giftig.

Jeg gikk til et par hotell og spurte hva det kostet for en uke.

Prisen var altfor høy, og jeg kunne bare betale for to dager. Men på det hotellet som var rimeligste ville jeg ikke bodd på om jeg hadde penger. - For da jeg lente meg over vinduskarmen for å se på utsikten, kjente jeg at karmen var helt råtten.

Da jeg la meg hadde jeg vinduet åpnet. Jeg ville jeg heller høre på ljomingen fra alle froskene enn å puste inn luft som kanskje var dødelig.

9. dag

Jeg pustet dårligere neste dag, og hadde lest i guiden at det var Svovelbad og Svovelmyr på Sao Miguel som var bra for reumatikere. Jeg ville dra til Svovelbadet fordi jeg trodde det var beste, og gikk til busstasjonen og fikk vite at jeg måtte ta taxi.

Taxien stoppet foran en kryssende vei med utsikt ut over Atlanter-havet på nordsiden av øya. Det gikk en snorrett brolagt smal vei oppover vulkanen på høyre side bak en bueport med skilt og en plakat over, og busker og trær, og store jorder på sidene.

Jeg kunne ikke se Svovelbadet, og ba sjåføren kjøre meg til døra.

Men han sa at det var ulovlig å kjøre bil der, og at jeg måtte gå.

Jeg gikk en kilometer uten å se Svovelbadet. Det var piggtråd-gjerder på begge sidene av veien og store jorder og enger. Det grodde poteter og alle slags grønnsaker langs veien. - Gulerøttene var ikke større enn lillefingeren min. Og ute på engene detkuer og hester og gresset.

Veien fulgte bunnen i en ravine, og sidekantene ble høyere og mørkere og fulle av mosegrodde steiner og grønne busker. Løvtrærne dekket hele himmelen, mens enkelte gule blomster lyste opp langs veikanten, og en liten bekk sildret nedover mellom steinene.

Høyere oppe passerte jeg et uthus på venstre i begynnelsen på en slette, og tredve meter fra den en enebolig på høyre side. Sletta var syttifem lang og tjuvefemmeter bred og uten brostein.

Etter sletta ble veien som en sti som fortsatte oppover en kleiv der himmelen lyste blå øverst. Jeg klatret opp, og stanset ute på en eng, og så kuer som gresset mot toppen på Sao Miguel.

Jeg forsto at jeg måtte ha gått feil, og klatret ned og spurte en mann som satt på en stol foran eneboligen, om hvor Svovelbadet var? Han smilte, og pekte på et gjerde på sletta, og ned på uthuset.

Jeg gikk til gjerdet og kikket ned i en to meter dyp brønn med dampende kokende svovelvann, og gikk ned til uthuset hvor det satt en kjekk dame bak disken.

Jeg sa jeg skulle til Svovelbadet og betalte, og hun gikk foran og viste veien. Jeg trodde jeg skulle gå til venstre ned noen trapper til i et underjordisk svømmebasseng, men gikk inn i et rom hvor det sto et badekar med brun bunn.

Hun åpnet kranen og fylte badekaret med ti centimeter kokene svovelvann, og helte på bøtter med kaldt vann, og kjente med hånden på vannet før hun gikk, og lukket døren.

Jeg kledde av meg satt meg i badekaret og sprutet vann på armene og kroppen, og følte meg bedratt, og gikk naken ut og ba om et håndkle. Hun ble sjokkert da hun så meg og holdt seg for øynene, og hentet et håndkle til meg.

Da jeg gikk fra Svovelbadet kom en svart festivalhest med rytter i svart kostyme etter meg, og holdt oppvisning.

Han holdt tømmen med den høyre hånden, og hadde den venstre hengende fri mens hesten trampet med høye knær i brosteinene så det smalt, og kom sidelengs mot meg, og roterte og steilet før de travet tilbake.

På den andre siden av den kryssende veien ved bueporten lå det noen hus ute på jordene, og jeg fikk en mann der til å ringe etter en taxi for meg.

10. dag

Neste dag lagde jeg niste og tok en taxi til Svovelmyra hvor leiren skulle være sunn å smøre på kroppen. Jeg kjente meg straks igjen. Jeg hadde kjørt forbi Svovelmyra to ganger dagen før da jeg besøkt Svovelbadet.

Taxien stanset på venstre side av myra som var oval og hundre meter lang, og freste og sprutet opp kokende vann og damp.

Terrenget på høyre side av veien var flatt med spredte furutrær. Jeg ville se etter en teltplass der og gikk et stykke inn og undersøkte. Men bakken var full av stener og tørt lyng, og busker som var alt for små til å skjule teltet.

På venstre side av Svovelmyra var det en grusvei på høyre side. Jeg fulgte den til enden, og fant et sted der søla var ganske lunken.

Det var bare meg der, og jeg kledde meg naken og la meg på ryggen i søla, og smørte den på på kroppen.

Etterpå satte jeg på en stein og hvilte meg med ryggen til en furu, og trakk svoveldampen langt ned i lungene.

Mens jeg satt der kom det to busser med hotellgjester som så på mens noen kokker ballanserte på planker ut på myra og plasserte to aluminiumskjeler i hull, og la tepper og grener over før de dro.

Et par timer senere kom en av bussene tilbake, og turistene kom ut og kikket på mens kokkene gikk ut på myra og hentet kjelene, og kom tilbake og viste fram resultatet til turistene, som ble høylytte av begeistring.

Jeg hadde ikke telefon og kunne ikke ringe etter taxi, og måtte gå tilbake. Men jeg følte meg veldig sprek etter besøket, og gikk de 7-8 kilometer til villaen uten problemer.

11. dag

Det var tre dager til jeg skulle reise hjem, og på tide å dusj og vaske klær. Sola skinte og jeg gikk i kortbukser og hadde klærne i en plastpose.

Jeg gruet meg til å dusje i kaldt vann, og ble jeg overrasket da jeg gikk inn i dusjrommet. Det var en som dusjet i varmt vann.

Jeg tenkte jeg måtte betale for varmt vann, og gikk til luka og sa jeg skulle dusje, og betalte for det varme vannet.

Da jeg var ferdig slo jeg ut håret, og gikk i kortbuksa ut og forbi bassenget, og la meg i sola på den siste solsenga.

Men da jeg ble oppmerksom på en halvnaken skjønnhet med store bryster på den andre solsenga som snakket med feminin mild og stemme til en kvinne på første solseng, flyttet jeg to solsenger nærmere for å se på henne.

Jeg merket at de så på meg. Og da jeg flyttet og la meg på solsenga nærmest henne, sa hun på første solseng ifra, og skjønnheten snudde seg, mot meg og stirret skremt på meg, og grep vesken, sin og flyttet den over til den andre siden.

Jeg kjente henne igjen fra villaen, og ble skjelven og fant plastposen, og gikk ustø ut fra Svømmebassenget. På utsiden gikk jeg inn mellom buskene på andre siden av veien og kledde på meg og stakk håret under skortekraven, slik at hun ikke skulle kjenne meg igjen. Jeg gikk til byen og ut på moloen og la meg på en palle i sola og hvilte, og ble der til klærne hadde tørka.

12. dag

Jeg hadde bestemt meg for å ta en en busstur rundt Sao Miguel, og da bussen kom sto jeg først i køen, og ble overrasket over hvor billig det var. Det kostet bare en brøkdel av hva det hadde kostet i Norge. Og jeg som lett blir bilsyk tok plassen nærmest døra.

Bussen kjørte den krokete veien som jeg hadde gått før, - forbi palmen som var overgrodd med slyngplanter, og veien som gikk ned i den stupbratte tunnelen.

Det var svinger, og bakker opp og ned hele veien, og tett med busker og trær på sidene. - Det var bare et par ganger jeg så glimt av Atlanterhavet. Det var ingen busstopp før etter en time. Da parkerte sjåføren bussen, og og alle måtte gå av.

Jeg forklarte bussjåføren at jeg skulle rundt øya, og fikk høre at bussen ikke kjørte i mørket. Men det var fullt dagslys, og jeg syntes det var en merkelig begrunnelse.

Jeg kunne ikke gå tilbake for det ville bli stupmørkt før jeg var halvveis.

Det lå noen boliger ved parkeringsplassen, og jeg gikk dit for å spørre om å få overnatte mot betaling.

Da ropte bussjåføren på meg, og pekte på en buss, og sa at den skulle tilbake til Ponta Delgada.

Jeg var sistmann ombord, og fikk plass bak i bussen, og håpte jeg ikke skulle bli bilsyk. Men etter en halvtime måtte jeg spy, og ba sjåføren om å stoppe. Og da jeg gikk ombord var det en pen dame som reiste seg, og lot meg få plassen foran ved døra.

13. dag

Jeg opplevde at jeg ble kvalt i villaen, og lagd matpakke og tok med meg et sete fra festsalen og reiste med taxi opp til svovel-myra, det eneste stedet som var verdt to besøk. Der satt jeg hele dagen foran furua uten at det hjalp.

Jeg greide nesten ikke å gå tilbake, og var glad da jeg spente stolryggen under dørhåndtaket for siste gang, og kunne krabbe ut på gulvet for siste gang, og legge meg å sove.

Flyet skulle gå ti på tolv, og jeg måtte være på flyplassen en time før avgang. Jeg hadde ikke ringeklokke, og ble redd for å forsove meg, og ble liggende lys våken.

14. dag

Jeg hørte på froskene. Og bråvåknet klokka syv, og kledde på meg, og pakket sammen sakene og tok på meg ryggsekken. Men jeg greide ikke å reise meg, og måtte ta den av meg og på igjen etter at jeg hadde reist meg.

Før jeg gikk kastet jeg stolen med tre bein og stolryggen ned i festsalen, og lukket døra til rommet. Og da jeg kom ned på utsiden hentet jeg en stein, og slo spikrene på plass i døra utenfor i vindfanget.

Jeg gikk til busstasjonen i håp om at det skulle være en taxi der. Men der var det ingen, og jeg betalte en for å ringe etter taxi for meg.

Da jeg gikk ut av taxien og inn døra på flyterminalen følte jeg meg 30 år eldre enn da jeg gikk ut.

Og da jeg satt på flyet tenkte jeg på hva jeg skulle fortelle kona om øyhoppinga på Azorene.

Slutt.